Historie
Veien til den siste musikalen
Breidablikk Ungdomsskole ligger til i et rolig strøk i Sandefjord. Her har det hersket ro og orden,
nærmest i generasjoner. Skolen har hatt dyktige og kreative lærere, noe som har ført til at skolen tidlig utmerket seg med ulike kulturaktiviteter.
Som for eksempel å produsere store musikaler på Hjertnes på 1970-tallet.
På midten av 1990-tallet ble en ny tendens i ungdomsmiljøet mer synlig enn andre.
Noen vil kanskje si at det nærmest var snakk om en ny type ungdomsopprør: Hip-hop’en, også kalt ”Hettefolket”.
Mange elever på skolen vår var i opposisjon til voksne autoriteter,
og det utviklet seg negativt lederskap i de ulike klassene.
Som for eksempel at ”alle” visste hvem som sto bak diverse ugjerninger, men at ingen torde for sitt bare liv å si hvem som sto bak.
Ringen av lojalitet var ugjennomtrengelig.
Det ble etter hvert ganske dagligdags med tagging og kinaputter.
Antall elever som røykte ble uoversiktelig. Vi hørte stadig om rus-historier, og beslagla kniver av ymse slag.
I samfunnet for øvrig uttalte man økt bekymring for gjengdannelser og konflikter i ungdomsmiljøene.
Dette var bakteppe da Birgitte Bjørvik og undertegnede, Elin Feen,
plukket ut Breidablikk Ungdomsskole som den ønskelig skolen til et teaterprosjekt for ungdom.
Musikalen ”West Side Story” var på mange måter ”steingammel”, men handlet om mye av den samme problematikken:
Ungdom i opprør møt hverandre (gjenger) og mot autoritetene (politi, foreldre).
Instruktørene møtte en smule skepsis på lærerværelset første gang ideen om en musikal ble lagt fram.
Tanken var å ha teaterprøver etter skoletid, og ta noen få dager fri til øving før premieren i Verdensteateret.
Det siste falt ikke helt i smak.
32 elever meldte seg. De fleste fra 8. klasse.
Ingen gutter i nærheten av stemmeskiftet. Gutter fra byens øvrige skoler ble lånt inn for å fylle de viktigste,
store gutterollene.
Det ble en uforglemmelig affære. Det var liksom litt ”annerledes-teater”.
For det første besto all scenografi av skrap-materialer.
Vi var rundt på søppeldynger hos bønder i nabolaget og lånte rusten bølgeblikk, oljefat, forskallingsmaterialer m.m.
Salen ble gjort om til å fungere på langs, på den måten at publikum satt langs langveggene og hvor scenen og kafeteriaen,
galleriet og en annen ”satellitt-scene” var ulike spilleplasser.
Videre var kostymene klart tiltenkt å være tidløse. På den måten at det var stil-krasj i full målestokk.
Snuppete blondekjole til Dr.Martens boots. Slik var for øvrig moten på den tiden…
Ungdommen selv var jo som sagt i opposisjon til sine foreldre.
Det medførte selvsagt at ingen voksne fikk sette sine bein innenfor teateret,
verken for å hjelpe til eller for å se forestillingen.
På premieren møtte derfor 64 mennesker. Egentlig var ikke det verst på den tiden.
Mye vann har rent i elva siden den tid….
Etter ”West Side story”, som hadde premiere 18. april 1996 (den eneste premieredatoen jeg fortsatt husker).
Ble det stopp i 3-4 år, før vi og elevrådet greide å overbevise foreldre at de måtte gå inn og ta ansvar
for å være oppdragsgiverne til en produksjon. Dette gjorde de med Fame, som hadde premiere i 2000.
Fra og med Annie i 2001 var Breidablikk Teaterverksted et faktum. Mange hundre,
ja nærmest tusen ungdom har vært innom våre teatertepper.
Vi elsker dem alle like mye.
Elin Feen
